Et tilfeldig møte med belgisk øl
Jeg innså raskt at Belgia ikke er stedet for noen som ikke liker øl.
Bartenderen ved Cantillon Bryggeri trykket glasset inn i hendene mine med et uttrykk av suprema tilfredsstillelse, smilende på en måte som sa ‘Du kommer til å elske dette!’ Jeg kikket tvilende på den tåkete brune væsken før jeg trakk meg tilbake til et bord i det fjerne hjørnet av rommet, hvor jeg ikke ville kunne se det alvorlige ansiktet smelte inn i absolutt skuffelse. Det var den tykke, kremete skummen som først berørte leppene mine, etterfulgt av en lunken surhet som minnet meg om de kornete bunnfallene av en tekanne. Med et mektig støn, visste jeg at dette ølet var bortkastet på meg.
12 timer tidligere, på leting etter ting å gjøre i Brussel, hadde jeg funnet Delirium Café, en bar som ligger i den trange labyrinten av smug knyttet rundt Grand Place. Den fikk en plass i Guinness Verdensbok i 2004, da utvalget på 2,004 øl ble erklært det bredeste på jorden, ironien av dette gikk ikke tapt på meg mens jeg satt og hygget meg med det svakeste fruktdrikkeølet jeg kunne finne. Belgia, innså jeg raskt, er ikke stedet for noen som ikke liker øl.
Den svimlende overfloden av drikkevarer som tilbys på Delirium Café er demonstrativ for menneskehetens besettelse med øl, et globalt fenomen som kommer på andreplass etter vann og te i verdensforbruk. Men ulikt vann og te, er øl en komplisert substans oppnådd gjennom en spesifikk prosess, som får en nysgjerrig sjel som min til å undre seg over hvordan i all verden den første inkarnasjonen av denne drikken noen gang kom til. Svaret, eller i det minste en del av det, skulle finnes på Cantillon Bryggeri.
Gjær er kanskje den viktigste ingrediensen i ølbryggingsprosessen; uten den, ville det endelige produktet bare være en dunkelt alkohol-fri væske kalt vørter. Likevel var det ikke før middelalderen at noen innså at denne mikroskopiske soppen, som tidligere bare hadde funnet veien inn i hver brygg ved en tilfeldighet, faktisk kunne høstes på slutten av hver produksjonssyklus for gjenbruk i den neste, en prosess som ikke ville vært mulig i stor skala før andre halvdel av det nittende århundre.
Selv om det ikke er overraskende at spontan gjæring senere ble overgått av denne kunstig kontrollerte prosessen for å møte verdens voksende tørst etter øl, var konsekvensen den gradvise oppløsningen av en tradisjon som ga en spennende luft av uforutsigbarhet til bryggingsprosessen. Det er dette som karakteriserer ølet produsert av Cantillon Bryggeri, en av de få gjenværende bryggerne som stoler på luftbåret gjær for å gjære produktet deres, noe som forklarer hvorfor bartenderen var så glad da han presenterte meg med en smaksprøve; en liten endring i vindretningen og det glasset kunne ha vært tomt.
Tilfeldighet kan ha vært ansvarlig for å gi liv til vørteren og skape ølet vi kjenner i dag, men det samme kan ikke sies om populariteten til merker som Duval, Chimay og Leffe. Jeg så på mens bartendere over hele byen fjernet korkene på forskjellige ølflasker med et kjent rykk av verktøyene de hadde gjemt i lommene på forkledene sine, oppmerksomt helte nektaren inni før de tok en sløv kniv og, med en smidig bevegelse av håndleddet, skimmet toppen som hadde svulmet over glasset. Det var en fremvisning som nærmet seg ritual, og minnet meg om de merkelige innretningene og den obsessive omsorgen som går inn i serving av engelske ales og Guinness.
Men selv om det er århundrer med dedikasjon og omsorg som skal hedres av alle som serverer belgisk øl, er dette på ingen måte en stillestående tradisjon. Hoegaarden, et av de beste ølene som har lekket utenfor landets grenser, har vært laget i en eller annen form siden 1445, men i 2007 og 2008 slapp selskapet to nye varianter, Rosée og Citron. Ved å gjøre dette, la den til ytterligere bredde til den belgiske ølkanonen, og utvidet sin utvikling og hjalp til med å sikre at den fortsatt blomstrer.
Det så ut til å være en relevant tanke da jeg stod overfor mitt siste øl før jeg forlot Brussel. Mort Subite betyr ‘plutselig død’ på engelsk, som er det siste jeg kan forestille meg som skjer med øl fra Belgia. Prosessen med spontan gjæring kan ha blitt henvist til historiebøkene, men nåværende bryggerier gjør sitt beste for å sørge for at produktene deres ikke går den samme veien. Dømmer etter de entusiastiske bestillingene som legges inn i kafeene og barene i Brussel, ville det synes at det belgiske publikum gjør akkurat det samme.
